VM og runder på Valle

Noen ganger er det nok. Jeg er lei, det går tungt, det kommer aldri til å gå fort uansett og hva er vitsen og hvorfor i all verden har jeg vassa gjennom en halv meter snø til Valle Hovin for andre gang i dag? (For første gang jeg kom var det stengt på grunn av snørydding.)

Da er min erfaring at det kan hjelpe med en mild form for idiottrening. Noe kanskje litt for hardt og ikke nødvendigvis veldig smart eller godt planlagt.

I dag hadde jeg tenkt å gå 10 runder * 5. Det vil si at jeg hadde tenkt at jeg burde det. Ikke at jeg hadde lyst. Men så kom jeg ut på isen og satte igang, og tenkte... kanskje jeg bare skal gå alle 50 med en gang og bli ferdig med det. Og så gjorde jeg det, og det var kjempebra. Kanskje ikke det jeg skal gjøre hver gang, men det var akkurat det jeg trengte i dag.

Etterpå dro jeg hjem og så Kramer og Sablikova vinne VM (akkurat som forventet, men fortsatt imponerende), sykla litt, og meldte meg på NC i Arendal neste helg.

Norgescup

Jeg sitter her og prøver å glede meg til NC i Kongsberg i morra. I dag var det rundt 0 grader og 20-30 cm snøfall, og isen var ikke vanna siden torsdag. Det var kanskje like greit at jeg bare meldte meg på søndagen? Selv om NC-poengene selvfølgelig er like mye verdt om man man får dem på 2.03 eller 2.30, så sånn sett burde jeg stilt opp. Det var jo ikke noe særlig å trene på is i dag uansett.

Krysser ihvertfall fingerne for at det blir vanning i morra, og ikke alt for mye sludd. På en annen side er det kanskje like greit at det går skikkelig sakte, når det først går så sakte? Å gå 10 sekunder dårligere enn vanlig er bare kjedelig, men når det blir 20 sekunder til kan man bare le og ta det for det det er. Junior-NM i Skien da jeg tok sølv på 2.41 husker jeg ihvertfall fortsatt! Nå kjenner jeg på meg at dette her er en litt dum og passiv tankegang, egentlig. Selvfølgelig håper jeg det blir best mulig forhold for alle.

Hvorfor i all verden gidder jeg, helg etter helg etter helg i årevis? På en eller annen måte er det kanskje gøy likevel, på tross av all snø og sludd og alle sure gubber og dager når rundetidene kryper oppover samme hva jeg gjør? Ja, det "rette" svaret er alltid at jeg gjør det fordi det er gøy, men noen ganger er det ærlig talt ikke det. Da er det prinsipp, gammel vane og mangel på et godt alternativ. Som det er sagt av en mann som riktignok også sa mye som ikke var så lurt:

Never give in--never, never, never, never, in nothing great or small, large or petty, never give in except to convictions of honour and good sense.

Personlig ser jeg kanskje litt gjennom fingrene på det med "good sense".