WC

Jeg tror ikke jeg var den eneste som fikk meg en overraskelse da verdenscuputtaket kom! Jeg skal altså reise til Salt Lake City på mandag for å forberede meg til de første to WC-løpene. Og det var jeg ikke forberedt på.

Da uttaket kom ble det veldig åpenbart at jeg bare var psykisk forberedt på hva jeg skulle gjøre når jeg ikke ble tatt ut. Nå er jeg altså tatt ut, og må plutselig tenke på ting jeg absolutt ikke har tillatt meg å tenke på.

Perspektivet på NM blir jo også litt annerledes, og nå angrer jeg litt på at jeg var så negativ. Det går jo an å forsvare at jeg ikke presterte bra nok: 4.17 er ikke så fort, det var ikke et perfekt løp, jeg hadde ikke vunnet hvis Maren var i form, og jeg turte ikke å tro at det kom flere sjanser.

foto: Kent Kolnes

Hvis jeg derimot ser på det som den første av mange muligheter til å gå fort, så blir det noe annet. Da er det faktisk et veldig bra utgangspunkt.

Det er litt skummelt å reise med landslaget, men det må jeg bare venne meg til. Jeg skvetter noen ganger av røde trikoter ennå, men det er for dumt å gå rundt og være redd for sine egne bein... så jeg velger å tro at det kommer til å gå bra, og gleder meg selvfølgelig veldig til glatt is og internasjonal konkurranse.