Farvel rulleskøyter

I går kan fort ha vært årets siste dag på rulleskøyter. Det er nesten trist å avslutte på såpass dårlig fot (bokstavelig talt), men jeg er bare glad for å være ferdig. Sannsynligvis blir det lavgang, sklibrett og imhopp det går i de få ukene som er igjen uten is, og det høres faktisk veldig behagelig ut.


Å komme fra is til rulleskøyter er nemlig ikke noe særlig... Noen syns det går greit, men jeg blir ganske satt ut av å prøve å overføre teknikken. Som fysisk trening går det fint, men det er noe unaturlig med å prøve å presse gjennom isteknikk på hjul.

Nå er det heldigvis bare noen få rolige dager igjen før vi drar til Berlin. Jeg gleder meg skikkelig til å kjenne is under føttene igjen, og til samling på et mer spennende sted enn vi vanligvis er.

Pent og stygt er vanskelige begreper

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om i dag, så jeg sitter faktisk her og leter etter et bilde av grisen utenfor Slemdal skole. Hvis noen pleier å sykle i Oslo så vet de sikkert hva jeg snakker om. Det er jo en utrolig uviktig sak og har lite med skøyter å gjøre, men likevel - jeg sykler ikke forbi hver dag en gang (kanskje annenhver? Knapt nok det) og enda har altså den sittende rånen brent seg fast, tatt seg til rette og forlangt sin plass i hodet mitt. Jeg tenker på det dyret hver gang jeg skal sykle i Holmenkollen, Sørkedalen eller Bærum, og det er i grunnen ganske ofte.

Nå har ikke jeg bakgrunn til å gå inn på en kunstdebatt her. Men saken er at i mine øyne er grisen usedvanlig stygg til å stå og pynte opp en barneskole. Påfallende lite pen også sett i forhold til levende eksemplarer av arten. Muligens er det ikke ment å forestille en vanlig gris i det hele tatt, men derimot et villsvin?

Det lyset gikk ikke opp for meg før i dette øyeblikk, men Google bekrefter at det dreier seg og "Villsvinet fra Firenze", som har vært på verksted og først nå er tilbake på plass. Det forklarer vel også hvorfor jeg plutselig har blitt oppmerksom på det nå. Det er visstnok en kopi av en kopi av et klassisk gresk verk og finnes i mange utgaver, både i marmor og bronse verden over. Der kan du se, det er godt jeg ikke studerer kunsthistorie.

Sånn, det var dagens kunstopplevelse.

For å komme tilbake til det egentlige temaet for bloggen min, så går det bra med treninga. Jeg gleder meg til å reise til Berlin neste uke, og nå skal jeg straks ut og finne en fin lavgangbakke oppover fra Sognsvann.

Dagens utfordringer:

1) Gnagsår
Du vet ikke hvor glad du er i huden på føttene dine før den ikke er der lenger.

2) Motbakker
Det er veldig bratt de siste meterne opp til Tryvann.

3) Regn

4) Biler som tror de kjører veldig mye fortere enn de egentlig gjør ned fra Holmenkollen
Du som barberte leggen min med Range Roveren din la kanskje merke til at jeg faktisk tok deg igjen en halv kilometer lenger ned i bakken?

Dagens naturopplevelse / positive overraskelse:

Det jeg ved første blikk trodde var en stor, eierløs hund i veikanten viste seg å være et rådyr.

Treningsdag

Furumo kl. 9.50 i dag: fem skøyteløpere samlet rundt radioen for å få med seg rofinalen før treninga. Kommentatorene fokuserer på Tufte. Johan lurer på om svensken har druknet (det hadde han heldigvis ikke).

Som de aller fleste sikkert vet det, ble det gull til Norge. Det er godt å kunne si at jeg gledet meg over det. Det var en god start på en god treningsdag for oss også, med rulleskøyter og så lavarbeid på andreøkta.

Det er kanskje her jeg må innrømme at jeg har hatt et litt anstrengt forhold til Olaf Tufte. Jeg tror ikke jeg alene om det blant Norges idrettsutøvere. Han er liksom alltid der, Olaf, det ene oppslaget mer usannsynlig enn det andre. Olaf spiser 10000 kalorier om dagen. Olaf trener 1800 timer i året. Olaf hengende fra en tømmerstokk med traktoren på ryggen. Uansett hva du gjør, har Olaf trent mer og hardere og vært tøffere og spist mer havregrøt, og hogd en hel skog med øks mellom øktene. Han setter standarden.

Noen ganger kan enerne gi inntrykk av en manglende forståelse for at noen må bli nummer to også. For ikke å snakke om nummer tjue. Muligheten for at nummer fire også har gitt alt og gjort alt han kunne, finnes ikke alltid i deres synsfelt. Det er som om de nekter å se det vi andre ikke kan unngå å se: at det er krefter i verden som er større enn vår prestasjonsorienterte kontroll. At selv ikke Olympiatoppens gullgutt kan bestemme alt.

Grunnen til at jeg sier dette nå er rett og slett at jeg har skiftet mening. Olaf Tufte har overbevist meg. De siste dagene har han gitt et inntrykk som er imponerende, av en tøffing som vet at han har gjort en enorm jobb og likevel faktisk mener det når han snakker om ærlighet og ydmykhet. Derfor mener jeg det også når jeg sier at jeg gleder meg 100% på hans vegne nå.

Gullet ble en inspirasjon, rett og slett, til glede for oss som kommer litt seint i gang og håper at seig jobbing skal gi resultater til slutt.

Antidoping

Her jeg sitter jeg og prøver å registrere hvor jeg skal være de neste tre månedene. Endelig etter flere måneder på ISU-lista som jeg ikke visste jeg stod på har jeg blitt tatt inn i ADAMS-systemet for utøvere med meldeplikt. Jeg vet at de fleste sier at det ikke er noe problem (hvis du sier noe annet er du antagelig enten dum, lat eller mistenkelig lite positiv til dopingkontroller?), men det er faktisk ikke så lett å finne ut av på egenhånd.

Nå etter tre og en halv time begynner jeg å puste normalt igjen og tro at jeg kanskje kommer til å få det til. Det er faktisk overraskende skummelt, konsekvensene av å gjøre en liten og egentlig uskyldig feil føles så store. Det bekymrer meg. Jeg kan oppgi en tid tidlig om morgenen, men tenk hvis jeg sover og ikke våkner av ringeklokka? Hva hvis jeg går ut for å kjøpe brød til frokost og kontrollørene kommer i løpet av de ti minuttene det tar? Hva skal jeg gjøre hvis jeg er på samling uten nettilgang og må reise hjem en dag tidligere? Og så videre og så videre. Heldigvis er det veldig få som har blitt dømt for brudd på meldeplikten, så det må vel bety at det er mulig å få det til.

Selvfølgelig er det bra at systemet fins. Personlig har jeg aldri blitt testet utenfor konkurranse noensinne (og ikke i konkurranse på et år eller to, bortsett fra standard ISU-blodtest før noen løp), og jeg antar at jeg ikke er den eneste. Det er jo egentlig litt rart, sett i forhold til at Norge vil være foregangsland når det gjelder antidoping. Selv Norge sender altså folk til VM som de ikke har testet på årevis, det er ikke nødvendigvis internasjonale tester for de som er litt under den absolutte toppen, så det er sannsynligvis mulig å slippe unna dersom man ønsker å jukse. Det jo åpenbart ikke bra, selv om jeg ikke egentlig går rundt og mistenker at skøyteløpere doper seg.

Nå vet de ihvertfall hvor de finner meg. Det er jo et framskritt.

Løp på Hamar

Sommerløp i Vikingskipet i dag! Resultater her. Jeg var ikke med selv, men var borte og så på og kjente følelsen av at sesongen snart er i gang... nervene fikk jeg kjent på i går, da gikk vi tempo/test. Det var vel egentlig en vanlig tempo, men det er noe med å gå tempo aleine som føles som en test likevel. Jeg var nok like nervøs som på et vanlig norgescupløp ihvertfall.

Da hjelper det ikke at Kent står der og sier at det bare er om å gjøre å gå teknisk med litt fart. Han står jo der med klokka, og da skal det gås fort. Det kan gå begge veier og enten bli stress eller skikkelig skjerping, i går ble det heldigvis det siste. Kanskje litt mye, faktisk, siden jeg skulle gå to drag på 6 runder. Det var det ikke snakk om å tenke på, jeg gikk 100% løpsfart og litt til på det første. Det var ikke før jeg lå på putene (nesten) like sliten som etter en 1500 eller 3000 m at jeg kom på tanken at jeg ikke var mer enn halvveis. Etter vanningspause og litt sykling gikk jo det også, men det gikk nok en del saktere på drag nummer to. Så nå er jeg god og sliten men fornøyd med formen så langt.

I dag sto vi opp og så landeveisrittet fra OL, før vi dro ut for å sykle ukas langtur selv. Det kan bli vanskelig for oss sportsidioter å få gjort noe framover når det er OL på TV absolutt hele tida...men det fins jo repriser?

Jeg leste en spalte i Dagbladet i går som spurte seg: "er idrettsutøvere dummere enn andre?" Eller kanskje det var kjedeligere, jeg husker ikke. Poenget var ihvertfall at idrettsfolk ikke leser avisa (bortsett fra sportssidene). Det var en lang omvei for å komme til at jeg har litt dårlig samvittighet for hvordan det forrige avsnittet framstår. Så sportsidiot er jeg tross alt ikke. Jeg passer på å lese minst en artikkel om Sør-Ossetia før den om Aleksander Dale-Oens styrkeprogram og hva håndballjentene syns om romkameratene sine. For ellers føler jeg meg som et litt dårlig menneske, selv om jeg er idrettsutøver. Så vet dere det.

Ny sveis

Artikkel om team Furumo i Drammens Tidende

Ser ut som jeg har klipt meg :) men ellers er det bra!

Fortsatt sommeris

Det er vel på tide med en oppdatering nå! Jeg har vært hjemme en tur i helga, men i dag tidlig var vi på plass igjen til istrening.

Det går stort sett veldig bra med treninga her oppe. På fredag fikk jeg prøvd ei ny økt: 4 * 6 runder på 5000 m -fart. Det var tungt, men det gikk faktisk...og det var jeg egentlig litt skeptisk til på forhånd. Jeg kan si det nå som jeg er ferdig. Ellers går det mye i rolige lange rundeserier, og det liker jeg jo :)