Gol

I helga har jeg gått sprintfirkamp på Gol. Egentlig trekamp, i og med at jeg trakk meg fra den siste 1000-meteren. Det er greit å gjøre noe litt annerledes av og til, og jeg var ikke kjempemotivert for å gå de lange distansene...men det er jo en grunn til at jeg ikke driver med sprint! På 500 i dag måtte jeg ta straffen for å være treig i åpninga og vike for Tine Køpke på vekslingssida, og det er aldri morsomt, selv om det er nødt til å skje noen ganger med uforbederlige langdistanseløpere. Bonusen er at jeg klarte å ta banerekorden på 1000 m, og det er jo gøy selv om det ikke var et 100% bra løp.



I dag var det -12 grader og tett snøvær. Luftveiene mine likte tydeligvis ikke været og det var mye piping og rasping etter 500 m...ikke noe i nærheten av forrige helg (da hosta jeg såpass at jeg brakk meg og måtte kaste opp i søppelkassa), men nok til at jeg ble litt redd for hvordan det skulle gå på en lengre distanse. Hadde det vært et viktig løp hadde jeg selvfølgelig ikke lurt på om jeg skulle gå en gang. Det var mye verre under både EM og WC, men nå er det på høy tid å bli helt frisk med tanke på resten av sesongen, så da ble det sånn.

Jeg må få med at det ikke var noe lett valg å trekke seg! Selvfølgelig har har jeg lært toppidrettsreglene, kompromissløshet og ekstrem forsiktighet med helsa. I ryggmargen sitter det derimot en litt mer gammeldags idrettsmoral (muligens med ulltrikot og Ballangrudskøyter) og stritter imot sånn oppførsel. Man trekker seg ikke fra løp og man bryter ikke løp. Det er noe pysete søreuropeiske syklister driver med. Kom deg opp hvis du tryner og gå til mål! Det fins ikke dårlig vær! Jeg stod en stund og diskuterte med meg selv og treneren i gangen før jeg tok mot til meg og gikk til overdommeren.

Uansett angrer jeg ikke på at jeg dro. Det var kanskje litt bittert å dra til Gol istedenfor Baselga, og det er strengt tatt mange gode grunner til å heller ville gå internasjonale løp, men Norgescupen har sjarm og gode vafler og er også verd å få med seg.