Treningsdag

Furumo kl. 9.50 i dag: fem skøyteløpere samlet rundt radioen for å få med seg rofinalen før treninga. Kommentatorene fokuserer på Tufte. Johan lurer på om svensken har druknet (det hadde han heldigvis ikke).

Som de aller fleste sikkert vet det, ble det gull til Norge. Det er godt å kunne si at jeg gledet meg over det. Det var en god start på en god treningsdag for oss også, med rulleskøyter og så lavarbeid på andreøkta.

Det er kanskje her jeg må innrømme at jeg har hatt et litt anstrengt forhold til Olaf Tufte. Jeg tror ikke jeg alene om det blant Norges idrettsutøvere. Han er liksom alltid der, Olaf, det ene oppslaget mer usannsynlig enn det andre. Olaf spiser 10000 kalorier om dagen. Olaf trener 1800 timer i året. Olaf hengende fra en tømmerstokk med traktoren på ryggen. Uansett hva du gjør, har Olaf trent mer og hardere og vært tøffere og spist mer havregrøt, og hogd en hel skog med øks mellom øktene. Han setter standarden.

Noen ganger kan enerne gi inntrykk av en manglende forståelse for at noen må bli nummer to også. For ikke å snakke om nummer tjue. Muligheten for at nummer fire også har gitt alt og gjort alt han kunne, finnes ikke alltid i deres synsfelt. Det er som om de nekter å se det vi andre ikke kan unngå å se: at det er krefter i verden som er større enn vår prestasjonsorienterte kontroll. At selv ikke Olympiatoppens gullgutt kan bestemme alt.

Grunnen til at jeg sier dette nå er rett og slett at jeg har skiftet mening. Olaf Tufte har overbevist meg. De siste dagene har han gitt et inntrykk som er imponerende, av en tøffing som vet at han har gjort en enorm jobb og likevel faktisk mener det når han snakker om ærlighet og ydmykhet. Derfor mener jeg det også når jeg sier at jeg gleder meg 100% på hans vegne nå.

Gullet ble en inspirasjon, rett og slett, til glede for oss som kommer litt seint i gang og håper at seig jobbing skal gi resultater til slutt.