Komplikasjoner i hverdagen

Siden jeg står på lista til Antidoping Norge, plikter jeg å være tilgjengelig for testing minst en time per dag.

Dilemmaet nå er at ringeklokkene i oppgangen vår er ødelagt. Og siden dopingjegere ikke har lov til å ringe og si fra at de kommer, så er jeg altså ikke tilgjengelig hjemme (jeg ser ikke den store prinsipielle forskjellen på å ringe og si at man står utenfor blokka, og å ringe på døra, men sånn er nå en gang reglene). Fram til vaktmesteren kommer må jeg finne et annet sted jeg kan være tilgjengelig for testing en time per dag.

Jeg sleit litt i dag siden all treninga var av typen sykkeltur, altså uten fast adresse. Ingen skal si at jeg ikke tar forpliktelsene mine på alvor, så jeg vurderte faktisk å dra opp og sette meg på Toppidrettssenteret med en god bok i en time... men løsningen blir at vi drar på besøk til Odd, så da oppgir jeg rett og slett at jeg er der.

Se, jeg er annerledes!

Jeg er enig med Mia Hundvin i et par ting. Langt fra alt. Spalten hennes i Dagbladet i går handler blant annet om idrettsutøvere som forbilder, og kan sikkert være verdt å lese. Dette handler ikke egentlig spesielt om det hun tar opp, det er mer et apropos, og dette sitatet kunne kommet fra nesten hvem som helst:

SELV OM alle vet at det er typisk norsk å være best, innrømmer vi gjerne at de norske utøverne er litt trauste - spesielt ser vi journalister som skriver herlig «frekke» saker hvor utøveren ikke svarer som et hjernevasket Olympiatopp-produkt.

Så hva er det egentlig de gjør, disse etterlengtede utøverene som tør å være annerledes og mennesklige. Hva er motsetningen til å være Olympiatoppens hjernevaskede robot?

Jo, de drikker øl. Kanskje til og med seint på kvelden.

Dette er altså det Norges idrettsutøvere har å by på av ukonvensjonelle valg og individualitet. Det er noen som liker å drikke øl. De som er skikkelig banebrytende drikker øl når de egentlig ikke burde gjort det.

Jeg kunne også tenke meg større plass til alle slags mennesker i idretten. Det blir lett til at en toppidrettsutøver skal passe inn i en vel trang form. Men det hjelper ikke så veldig mye å lage plass til en symbolsk annerledes "folk flest"-figur.

"Nei, jeg vil egentlig bare fokusere på det jeg er her for å gjøre. Vi må bare akseptere de avgjørelsene ledelsen tar. Det har ihvertfall ikke noe med systemet å gjøre, hver enkelt må jo ta ansvar for seg selv. Ja, jeg liker jo å høre på musikk og være med venner. Men jeg er egentlig veldig tøff og individuell, altså, jeg drikker jo øl."

Tenk om vi kunne finne på noe bedre.

I idrettsverdenen er det stort sett én verdsatt måte å være annerledes på, og det er den som representeres av "alle kan jo ikke være så like, det må jo være lov å gå på byen av og til". Det ropes ikke like høyt at det må være lov å studere kinesisk, stemme Venstre, være utlending, spille rollespill, tro på Gud eller høre på rar musikk. Heldigvis er jeg på et lag hvor det stort sett er plass til både danseband og vitenskapsfilosofi. Sånn burde egentlig alle idrettsmiljøer være: Litt mer Tufte IL og litt mindre Olympiatopp-produkt.

Snart høstis

Nå er det strengt tatt på tide å skrive noe om treninga, eller om Berlin, eller om hva som helst egentlig. Siden jeg kom hjem fra samling har tida mi stort sett gått med til å prøve å ta igjen litt studier. Ellers har det vært det vanlige etter samling, klesvask og restitusjonstrening...

Det var altså en bra samling, jeg har alltid trivdes veldig godt i Berlin når jeg har vært der, og det er vel vanskelig å nekte for at det er mer spennende enn Hamar. Det ble litt skader og småting men alt i alt tror jeg jeg snart er klar for sesongen...og det er bra, for det begynner å bli på tide.

ikke Hamar

Nå er det faktisk ikke mange ukene igjen til det er løp! I sommer var det som alltid utrolig lenge til vinteren og nå plutselig er det sesongstart med Odalsskøyta 11. oktober. Det overrasker helt sikkert ingen! Jeg merker at jeg ikke har all verden å si her, så her kommer rett og slett noen flere bilder jeg tok på samling.

Del en av det superseriøse trenerteamet vårt.

del to (med sin mor)

denne sjokoladekaka må foreviges!


Jeg tok faktisk et par bilder fra hallen også, men stort sett trener jeg jo når jeg er der. Når dette bildet her ble tatt var jeg akkurat ferdig selv, jeg tipper det var rett før neste vanning, og isen er fortsatt blank og fin! Det fine med hallen i Berlin er jo at det virker som den er bygd med tanke på trening. Noen som vil tippe hvor mye luftavfukting og puter til den lille "rekruttbanen" innenfor koster i forhold til 10 000 tilskuerplasser?

Berlin

Nå som samlinga snart er slutt har jeg kommet meg på nett... det er ikke så veldig mye å fortelle om herfra, men det har vært en bra samling. Det er veldig gode treningsforhold her som vanlig. Sykling er ikke like lett, men det har blitt noen turer.

Det eneste bildet jeg har fått tatt hittil (utsikten fra vinduet vårt):



Vi har vært litt ute og sett oss rundt, men det blir mange timer på hotellrommet også, så det er egentlig en ganske passende illustrasjon.

Farvel rulleskøyter

I går kan fort ha vært årets siste dag på rulleskøyter. Det er nesten trist å avslutte på såpass dårlig fot (bokstavelig talt), men jeg er bare glad for å være ferdig. Sannsynligvis blir det lavgang, sklibrett og imhopp det går i de få ukene som er igjen uten is, og det høres faktisk veldig behagelig ut.


Å komme fra is til rulleskøyter er nemlig ikke noe særlig... Noen syns det går greit, men jeg blir ganske satt ut av å prøve å overføre teknikken. Som fysisk trening går det fint, men det er noe unaturlig med å prøve å presse gjennom isteknikk på hjul.

Nå er det heldigvis bare noen få rolige dager igjen før vi drar til Berlin. Jeg gleder meg skikkelig til å kjenne is under føttene igjen, og til samling på et mer spennende sted enn vi vanligvis er.

Pent og stygt er vanskelige begreper

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om i dag, så jeg sitter faktisk her og leter etter et bilde av grisen utenfor Slemdal skole. Hvis noen pleier å sykle i Oslo så vet de sikkert hva jeg snakker om. Det er jo en utrolig uviktig sak og har lite med skøyter å gjøre, men likevel - jeg sykler ikke forbi hver dag en gang (kanskje annenhver? Knapt nok det) og enda har altså den sittende rånen brent seg fast, tatt seg til rette og forlangt sin plass i hodet mitt. Jeg tenker på det dyret hver gang jeg skal sykle i Holmenkollen, Sørkedalen eller Bærum, og det er i grunnen ganske ofte.

Nå har ikke jeg bakgrunn til å gå inn på en kunstdebatt her. Men saken er at i mine øyne er grisen usedvanlig stygg til å stå og pynte opp en barneskole. Påfallende lite pen også sett i forhold til levende eksemplarer av arten. Muligens er det ikke ment å forestille en vanlig gris i det hele tatt, men derimot et villsvin?

Det lyset gikk ikke opp for meg før i dette øyeblikk, men Google bekrefter at det dreier seg og "Villsvinet fra Firenze", som har vært på verksted og først nå er tilbake på plass. Det forklarer vel også hvorfor jeg plutselig har blitt oppmerksom på det nå. Det er visstnok en kopi av en kopi av et klassisk gresk verk og finnes i mange utgaver, både i marmor og bronse verden over. Der kan du se, det er godt jeg ikke studerer kunsthistorie.

Sånn, det var dagens kunstopplevelse.

For å komme tilbake til det egentlige temaet for bloggen min, så går det bra med treninga. Jeg gleder meg til å reise til Berlin neste uke, og nå skal jeg straks ut og finne en fin lavgangbakke oppover fra Sognsvann.

Dagens utfordringer:

1) Gnagsår
Du vet ikke hvor glad du er i huden på føttene dine før den ikke er der lenger.

2) Motbakker
Det er veldig bratt de siste meterne opp til Tryvann.

3) Regn

4) Biler som tror de kjører veldig mye fortere enn de egentlig gjør ned fra Holmenkollen
Du som barberte leggen min med Range Roveren din la kanskje merke til at jeg faktisk tok deg igjen en halv kilometer lenger ned i bakken?

Dagens naturopplevelse / positive overraskelse:

Det jeg ved første blikk trodde var en stor, eierløs hund i veikanten viste seg å være et rådyr.