WC

Som vanlig er det en sammenheng mellom resultater og oppdateringer...jo bedre det går, desto oftere oppdaterte blogger og hjemmesider. Jeg var ganske skuffa etter det første løpet i Salt Lake City, så dermed var det ikke så mye å si om det. Her i Calgary har det gått litt bedre - jeg er ikke akkurat strålende fornøyd med løpene mine, men jeg har ihvertfall gått tre perser på tre forsøk, så jeg kan ikke være så kjempeskuffa. Hvis jeg får på plass teknikken tror jeg jeg kan gå en del fortere, så sånn sett er det jo lovende. Heldigvis er det en lang sesong igjen.

Egentlig føler jeg ikke helt at jeg har prestert bra nok til å være her, men det er på en måte det som er så bra med å gå verdenscup også - at standardene i mitt eget hode flytter seg. Det er lett å si at jeg skal gå på 4.05, eller å sitte hjemme og se at det er den tida som skal til, men det blir veldig lite håndfast så lenge jeg aldri møter noen som er i stand til å gjøre det. Så går man rundt og går på 4.20 og er forsåvidt fornøyd med det, og 4.05 blir bare en tanke... Å bli slått med tre sekunder av noen som går på 4.05 blir helt annerledes. Det er mulig å se for seg at jeg kan ta inn de sekundene neste gang. Så selv om jeg ikke har gått så fantastisk bra her borte tror jeg at jeg har fått noe ut av det likevel.

Et par bilder fra tribunene i Salt Lake:

iPhone-gutta

Bilder

Noen bilder tatt med det nye kameraet mitt...kanskje ikke så veldig spennende, men jeg måtte jo prøve det!

Sykkeltur:

På vei ut, sol og fint vær

NO TRESPASSING

Alt du ser i bakgrunnen er gravd ut fra Bingham Canyon Mine. Vi kjørte opp og så på den en dag i forrige uke. Muligens det største hullet i bakken noen noen gang har gravd.

Hvis man er helt alene med et nytt kamera, hva gjør man da? Tar et bilde av seg selv selvfølgelig...Hedvig hadde sykla videre for lengst, mens jeg kjørte AT i bakken jeg er på toppen av her.

Ferdig med AT-dragene og på vei ned igjen. Under den grå eksoståka ligger byen, Rocky Mountains i bakgrunnen.

I går flytta vi fra leilighetene vi hadde, til løpshotellet i sentrum.

Utsikt fra balkongen vår

Jeg skal ikke gå løp før på søndag (3000 m), så jeg har god tid til å ta bilder og fikle med kameraet. I dag har jeg vært på isen, og den virka veldig bra...men vi får se til helga!

Testløp

I går gikk vi testløp her i Salt Lake City, det er sikkert noen som har sett resultatene... 500-meteren er noe av det dårligste jeg har gått noen gang. Tips: Sjekk at glidelåsen sitter ordentlig fast før start... det er ikke spesielt bra for konsentrasjonen eller luftmotstanden å gå 500 med vid åpen glidelås, og den sklir ikke nødvendigvis opp før man begynner å røre på armene i starten.

3000 gikk litt bedre. Beina og formen var ikke bra, så jeg hadde tenkt å ta det litt rolig i starten, men det ble 31,8 på førsterunden likevel. Det var helt klart en tabbe, og etter fire runder var jeg overbevist om at det ikke var håp og gikk 34-runder til mål. Men 4.13 er helt greit med et såpass dårlig utgangspunkt, og jeg tror det er mye å hente med tanke på neste helg. Dessuten er det faktisk fortere enn sist jeg gikk her, i VM, så det tolker jeg som en slags framgang.

Salt Lake City

Det har vært litt dårlig med oppdateringer siden vi reiste til Salt Lake City, men her er vi altså. Jeg har det ihvertfall bra, og det er fint å trene her. Det har egentlig gått over all forventing greit.

I dag har jeg trent styrke og strikk i hallen, sykla terskel i sola på verandaen (det er varmt nok til å sykle ute og vi har gjort det til nå, men det er mange store amerikanske biler på veien og jeg hadde ikke lyst til å prøve å sykle drag i rushtrafikken). Så har vi vært en tur i matbutikken, som tar en god del lenger tid enn det gjør hjemme, og nå står lasagnaen i ovnen.

Alt er faktisk større i Amerika (bilde fra "Den nye verden").

Omtrent sånn går dagene, og nå begynner det å gå greit med høyde og tidsforskjell også. På lørdag er det løp, så det blir spennende å se hvordan det fungerer.

Den første isen!

Vi har jo vært på is halve sommeren? Ja, men sentimentalt sett er det bare uteis som gjelder i denne sammenhengen. Det skal være litt høstløv på isen og egentlig litt for kaldt for å gå uten vanter. I dag gikk vi altså på is i Drammen, tusen takk for topp forhold på Marienlyst! Bedre enn Hamar? Det var kanskje ikke objektivt sett det, men det føltes sånn. Hardt og fint og god gli. Og dessuten, som noen kommenterte i dag, er det morsommere å fryse ute.


Takk også til bandylaget som hadde trening på indre bane mens vi gikk rundt dem, og var veldig flinke til å stoppe på linja hver gang. Det var litt ekstremsport i dag, med en og annen flygende bandyball (en mellom beina og en over hodet, men ingen treff så vidt jeg vet) og uten puter (banen var ikke offisielt åpen enda), men det gikk veldig bra.

WC

Jeg tror ikke jeg var den eneste som fikk meg en overraskelse da verdenscuputtaket kom! Jeg skal altså reise til Salt Lake City på mandag for å forberede meg til de første to WC-løpene. Og det var jeg ikke forberedt på.

Da uttaket kom ble det veldig åpenbart at jeg bare var psykisk forberedt på hva jeg skulle gjøre når jeg ikke ble tatt ut. Nå er jeg altså tatt ut, og må plutselig tenke på ting jeg absolutt ikke har tillatt meg å tenke på.

Perspektivet på NM blir jo også litt annerledes, og nå angrer jeg litt på at jeg var så negativ. Det går jo an å forsvare at jeg ikke presterte bra nok: 4.17 er ikke så fort, det var ikke et perfekt løp, jeg hadde ikke vunnet hvis Maren var i form, og jeg turte ikke å tro at det kom flere sjanser.

foto: Kent Kolnes

Hvis jeg derimot ser på det som den første av mange muligheter til å gå fort, så blir det noe annet. Da er det faktisk et veldig bra utgangspunkt.

Det er litt skummelt å reise med landslaget, men det må jeg bare venne meg til. Jeg skvetter noen ganger av røde trikoter ennå, men det er for dumt å gå rundt og være redd for sine egne bein... så jeg velger å tro at det kommer til å gå bra, og gleder meg selvfølgelig veldig til glatt is og internasjonal konkurranse.

NM

Jeg burde kanskje skrive noe om NM, nå som det er overstått? Det er bare litt vanskelig å vite hva...

Etter lørdagen var jeg ganske skuffa, spesielt over 1500. Det var rett og slett dårlig, halvannet sekund saktere enn forrige helg. 3000 på søndag var et bedre løp, selv om det absolutt ikke var perfekt og jeg sprakk en del på slutten. Selvfølgelig er jeg glad for at det ble gull, og man skal kanskje ikke klage da? Men jeg skal ikke late som det var en fantastisk prestasjon heller.

Det er kanskje litt surt at jeg ikke klarte å få ut mer enn middels gode løp i NM. Det er jo et av de viktigste stevnene i året, og dessuten et av ganske få som har både gode forhold og høyt nivå. Så jeg syns kanskje jeg utnytta den muligheten for dårlig.

Selv om det er mye som kunne vært bedre er jeg helt greit fornøyd med sesongstarten totalt. Det positive er at ihvertfall 3000 var minst like bra som i fjor, sannsynligvis bedre. Tida ble omtrent den samme, men forholdene var nok en del dårligere. (Det vil si at det var veldig bra i fjor. Det var OK nå også, men definitivt ikke helt på nivå med verdenscupis.) På 1500 er jeg veldig fornøyd med det løpet jeg gikk i norgescupen forrige helg, så jeg vet at jeg har mer inne.

Jeg har dessverre ikke fått tak i noen bilder fra helga enda. Inntil videre pynter jeg opp litt med et av Ottar, som er mye søtere enn meg i trikot uansett. Gratulerer med pappa!