"God does not care about our mathematical difficulties. He integrates empirically."

(sitat: Albert Einstein)

Nå som sesongen er over er det på tide å være litt student igjen. På den ene siden er det veldig godt å bruke hodet litt mer og beina litt mindre, men på den andre siden er det ikke akkurat lett å komme tilbake etter så lang tid borte. I Canada og USA var nok dessverre tankene et helt annet sted enn i relativitetsteorien. Det er ganske spesielt å bevege seg mellom skøyteverdenen og Blindern, det er en enorm forskjell i hele perspektivet på verden. Om vinteren er hodet stort sett igjen på skøytebanen, også når jeg er på forelesning, men nå har jeg tid til å gjøre det litt omvendt. Det er veldig gøy å kunne engasjere seg i det som skjer, istedenfor å komme løpende sliten inn ett minutt for seint og allerede tenke på neste treningsøkt. Men også litt frustrerende å se hva jeg går glipp av til vanlig.



Selvfølgelig har jeg begynt å tenke på neste sesong, og jeg har vært ute og mosjonert litt også. Det er først og fremst for trivselens skyld og for å holde formen på et minimumsnivå, men jeg regner med at jeg er i gang igjen fra neste uke. Da blir det "skisamling" på hytta (såkalt påskeferie, men det skal nok bli litt puls også hvis jeg skal henge på Reidar...) Når vi kommer hjem derfra er det på tide å hente fram sykkelen, og så er vi i gang igjen. Jeg gleder meg, og tror mulighetene er gode for å få en like bra treningssommer i år som i fjor. Håper alle Furumo-løpere kjenner igjen tempoløypa på Simostranda, og er klare for å møtes der om en måned eller to!

Slutt for i år

Nå har jeg avslutta sesongen for året, med titusen i går og maraton i dag. Tieren gikk overraskende bra: 14.50,98. Målet var å komme under 15 minutter, så det er jeg fornøyd med. Det føltes ikke like langt i år som i fjor heller...

I dag var det maraton. Jeg lurte lenge på om jeg egentlig burde trekke meg, for jeg har til slutt fått den forkjølelsen som har slått ut halve laget og vel så det her borte. Heldigvis hadde den vett til å vente til etter løpene var ferdig! Men i og med at det var det siste løpet uansett, var det ingenting å tape, så jeg lot det stå til. Hvor sliten man er etter sesongen har jo ikke noe å si, da er det god tid til å hvile.

Egentlig hadde jeg tenkt å være litt taktisk og ikke dra så mye, men det holdt ikke i mange rundene. I ettertid er det lett å se at jeg var i overkant aggressiv med rykkene. Det er så veldig fristende å prøve å stikke bare fordi det er kjedelig å ligge og vente i 50 runder på 38-40-fart...selv om det er åpenbart at det er dumt. Jeg ble litt overivrig, og er tilsvarende sliten nå. Men det var ihvertfall gøy!

Dag 2 (og 3)

I går gikk jeg 1500 og 5000. Det ble to nye perser igjen: 2.01,39 og 7.15,62.

Jeg var ikke fullt så fornøyd i dag som i går, men 1500 har gått dårlig hele sesongen. Så en helt OK 1500 var egentlig veldig bra, relativt sett. Jeg skulle gjerne fått opp litt mer fart i starten, men det er noe å jobbe med til neste år.

5000 begynte bra, men det ble litt tyngre enn jeg hadde regna med mot slutten. Det var ikke den beste femmeren jeg har gått noen gang akkurat, men jeg fikk ihvertfall flytta litt på persen. Det er greit nok, og isen var heller ikke like bra som tidligere. Det vil si, jeg tror ikke den var det, det er alltid vanskelig å bevise.

I dag er det klart for 10000! En hel kvartett med jenter på startlista (Cathrine Grage, Martina Sáblíková, Risa Araki og meg). Jeg vet ikke om Sáblíková starter, i og med at hun trakk seg fra 5000 i går. Hvis hun gjør det ser jeg for meg moro med kvartettstart og en utfordrende oppgave for rundetelleren...

Oval Finale, første dag

To nye perser i går: 41,00 og 4.09,07

Hadde jeg bare strekt litt på tærne kunne jeg klart å komme meg ned på 40-tallet! Hvis jeg hadde visst det er det ikke umulig at jeg kunne slengt beinet litt lenger fram, men jeg var overbevist om at løpet ikke var noe særlig bra. Det var det forsåvidt ikke heller, men man skal ikke undervurdere forskjellen på Calgary og Furumo! Uansett er jeg kjempefornøyd med pers, og jeg har jo faktisk aldri sett 41-tallet heller før.

3000 var også veldig gøy, teknisk var det en verden av forskjell fra forrige helg. Det var godt å kjenne at jeg kan gå bedre på skøyter enn det jeg klarte å få til i de to siste løpene her borte. Jeg var litt skeptisk på forhånd, for formen har nok vært bedre, men det er tydelig at det hjelper å senke skuldrene.

Ellers var det mange andre som gikk bra løp også. Reidar satte pers på 5000 med 6.30, og Morten kom seg under 4 minutter på treeren - slett ikke verst av en sprinter!

Tilbake i Calgary

I dag fløy jeg tilbake til Calgary for å gå finalen, som starter på tirsdag. Godt å komme tilbake til laget mitt igjen, selv om ganske mange av dem er litt redusert av sykdom. Jeg slapp akkurat unna epidemien, ser det ut til.

Løpet i Salt Lake City gikk ikke spesielt bra, som de fleste sikkert har sett. Det som er litt frustrerende er at jeg ærlig talt ikke vet hvorfor. Noe av det har nok med nerver å gjøre. Både denne helga og forrige hadde jeg veldig bra teknisk flyt på treninga en eller to dager før, som forsvant sporløst når det begynte å nærme seg løp. Kanskje det kan bli litt lettere å slappe av under finalen, i så fall tror jeg det er mer å hente.

Jeg fikk ihvertfall prøvd å gå i SLC, og i VM, så er det ikke første gang lenger når jeg forhåpentligvis skal prøve igjen neste år.

Det er vel ikke noen spesielt sjarmerende by, men jeg og Arne fikk ihvertfall med oss den største turistattraksjonen, mormonertempelet.


Vi fikk omvisning og en kjapp innføring i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og det var vel egentlig det vi fikk med oss fra Salt Lake City.

Neste mål er en pers på 500, og selvfølgelig de tradisjonelle titusen og maraton. I år ser det ut til at jeg endelig skal få med med noen flere norske jenter på maraton, etter å ha mast i flere år. Til neste år forventer jeg at vi stiller lag på tiern også! ;)

Fram og tilbake er dobbelt så langt

Ganske riktig som flere har kommentert, i går kom det en telefon om at det var en misforståelse og at jeg er kvalifisert likevel. Det er sånt som skjer når man er helt på grensa... Jeg drar til Salt Lake City i dag eller i morgen, og tilbake hit etterpå for å gå finalen.

Gleder meg likevel

Vel, da glapp VM med et dårlig løp på en dårlig dag, ca et sekund og litt uflaks med hvem jeg hadde bak meg (ikke bare en, men to som kom inn fra reservelista pga regelen om nasjoner som ikke har kvalifisert noen).
Jeg er ikke så veldig lei meg. Det er ikke gøy å gjøre en dårlig jobb, og jeg er skuffa over løpet mitt, men konsekvensene av det kan jeg leve med. Heldigvis har jeg Oval Finale å se fram til om ca en uke, så det kommer en sjanse til. Hvis ikke hadde det vært ganske mye verre. Men nå er alvoret over og jeg kan glede meg til å gå løp bare fordi jeg har lyst. I fjor gikk jeg (lang) allround, 10000 og marathon, og jeg tror det kanskje blir det samme i år. Jeg gleder meg allerede!
For til tross for at det ikke gikk særlig bra i går, så føles det faktisk ganske bra likevel. Jeg er totalt sett fornøyd med sesongen, og med at jeg er såpass nærme verdenstoppen på en dårlig dag. Mest av alt er jeg fornøyd med at om noen uker skal jeg starte en ny sesong, og da skal det være fordi jeg har lyst og fordi det er gøy, og fordi jeg har tro på at jeg har mer å komme med. For første gang på ganske lenge skal jeg ikke trene bare på trass, sinne og faenskap. Bare det er grunn nok til å smile, selv om jeg ikke kom til VM. Og dessuten: Pers er pers!